Hvorfor etter hvorfor i Taiwan og Korea

Thomas Caplin er dirigent for vårt medlemskor Defrost Youth Choir. Han har tatt med koret på turné i Taiwan og Korea. I tillegg har han, med støtte fra Ung i Kor, gjort intervjuer for å lære mer om kortradisjonen i begge land. I dette reisebrevet diskuterer Caplin skilnadar mellom kortradisjonen i desse landa og vår eigen. 

Thomas Caplin.

Thomas Caplin.

Jeg har i sommer vært på en konsertturné med Defrost Youth Choir 16 dager. Vi gav i alt 10 konserter i både Taiwan og Korea.

Taiwan

Jeg fikk også anIedning å intervjue tre personer på Taiwan – Miss Hong som er hovedlærer i korledelse på Universitetet i Hsinschu og to av hennes studenter. I Taiwan er barnekorvirksomheten fordelt på tre segment – kirkekor, samfunnskor (som de fleste kor i Norge) og skolekor. Av disse så er det skolekorene som har de fleste korene. De aller fleste grunnskolene har ett eller to kor, og hvert år så arrangeres det nasjonale konkurranser mellom disse skolene. På mitt spørsmål om hvorfor kom det først et svar at regjeringen vil støtte barnekorvirksomheten nasjonalt ved å arrangere disse konkurransene. På ny spurte jeg hvorfor og da kom det et annet svar: At ved å arrangere disse konkurransene så gir man skinn av å satse på barn og sang, men at det egentlig bare er en staffasje. For meg var det naturlig å følge opp et hvert «hvorfor»-spørsmål med et nytt «hvorfor».

For oss i Norge er det jo et tema hvorvidt man skal utsette barn for denne typen av systematiserte konkurranser – noe man for øvrig også ser i mange andre land på den sørlige hemisfære, som for eksempel Sør-Afrika. I denne forbindelsen ville jeg også vite om skolen og samfunnet i seg selv er konkurransebasert og dette ble bekreftet av både lærer og studenter. Her var det interessant å registrere hvor klart de hadde sett hvordan Defrost sine unge sangere opptrådte på scenen – med frihet, selvstendighet, modenhet og bevissthet. Ifølge dem er dette noe man normalt ikke ser blant unge sangere i Taiwan.

En av studentene åpnet plutselig opp og sa at man i skolen – og i korene – etterstreber homogenitet ved å skrelle av de individuelle særegenhetene og alle skal inn i samme kunnskap. Eller som hun så fint uttrykte det: «Kunnskapen gjør at vi lukker øynene våre». De var svært imponerte – og åpenbart misunnelige – på den måten som Defrost er.; hvor homogeniteten skapes av bevisst subjektivitet og ikke objektivisering – unity through diversity. Og de var svært nysgjerrige på hvordan vi får det til – hvordan vi klarer å dyrke frem særegenhetene.

Jeg delte selvfølgelig mine egne metoder og filosofier knyttet til konseptet «Det lærende koret». Jeg understrekte dog at dette på ingen måte er noe som er typisk for norske kor – men at det er temmelig unikt og fundert i den grunnleggende ideologi som utgjør fundamentet for Defrost Youth Choir, og som også fikk svært stor oppmerksomhet i både Taiwan og Sør-korea!

Sør-Korea

I Sør-Korea fikk jeg muligheten til å intervjue Heechurl Kim som er generalsekretær for det koranske korforbundet KFCM (Korean Federation in Choral Music). Barne- og ungdomskorbevegelsen i Sørkorea kan deles opp i samfunnskor (community choirs), skole – og kirkekor. Barnekorene dominerer dette bildet med vanligvis barn opp til og med 15 år. Siden det kristne samfunnet står sterkt i Sørkorea med menigheter som er enormt store så driftes mange barnekor innen disse rammer. Enhver barneskole har også minst ett barnekor. gDet finnes ikke så mange ungdomskor, og de fleste finner man da på tilsvarende videregående nivå.

Barne- og ungdomskorene trenger både administrativ og økonomisk støtte. Det finnes ikke eget forbund for barne- og ungdomskor, noe Heechurl Kim jobber for å få opprettet. Han forteller også at formalisert dirigentutdanning er mangelvare i Korea, hvorfor internasjonale forbindelser er utrolig viktig for landet. Yngre og nyutdannede korledere ønsker seg ikke til barnekorene, men vil heller dirigere profesjonelle kor. Det pågår derfor en utvanning av skolerte korledere for barne- og ungdomskorfeltet, noe vi jo også ser i Norge.

Jeg har lyst spesielt å kommentere spenningsfeltet mellom kvantitativt og kvalitativt arbeide innen skolesegmentet. Her drives man av ytre motivasjoner – det skal produseres i forhold til seremonier, julekonserter, og så videre. Det blir derfor lite tid til å utvikle nødvendige kompetanser innen for eksempel rytmikk, vokalteknikk og musisering. Man bare synger. Dette såg jeg også i Taiwan og som jeg også nylig har observert i Sør-Afrika, hvor man også finner minst et kor på hver skole.

Selv om vi i Norge også gjerne skulle ønske at vi kunne dyrke frem et kor på hver skole (jamfør skolekorps!) så må man være obs på denne problemstillingen. Mine kolleger i Sør-afrika syns dette er et stort og demotiverende og yrkesetisk problem – de får ikke tid til å jobbe med det basale som skal utgjøre fundamentet for barnas fremtidige arbeid med musikk. De lærer å musisere utenfra og inn og ikke fra innsiden og ut. Man må få mulighet til å jobbe grundig med barn – ikke bare overfladisk; det skylder vi dem!

Thomas Caplin, dirigent for Defrost Youth Choir, dosent Høgskolen i Hedmark og takknemlig mottaker av dirigentstipend fra Ung i Kor!

 

Comments are closed.